Lederen for Framtiden i våre hender har vokst frem som Norges kanskje tydeligste stemme i kampen mot klimaendringene. Hennes livs kamp er tøff, seig og vanskelig, men de siste årene har mye gått i riktig retning – sakte, men sikkert. 

Hadde planen klar – så kom corona
– Vi hadde en plan for hvordan vi skulle få opp farta og ta noen kvantesprang mot målene i Paris-avtalen, sier hun. Så kom Corona og endret alt over natten.

– Nå vet vi ikke hva som kommer til å skje og det er fryktelig vanskelig å planlegge, men vi er nødt til å re-orientere oss i en helt ny verdenssituasjon.  

Reinsdyr i Putti Plutti Pott
Anja Bakken Riise har markert seg som en tydelig og annerledes stemme i klimakampen. Hun har alltid likt seg i rampelyset. Hennes første betalte jobb var som reinsdyr i Putti Plutti Pott. Nå frekventerer hun Stortinget, Dagsnytt 18 og toppledermøter i næringslivet på daglig basis – og fremstår med en trygghet og autoritet som er få forunt. 

– Hvor kommer den fra – den ureddheten din? 
– Jeg vokste opp i en familie som verdsetter hardt arbeid og det å bidra til samfunnet. Det var mye engasjement i barndomshjemmet, sier hun og tenker tilbake på EU-valget i 1994.

– Pappa tapetserte doen vår med Ja til EU-effekter, mens mamma tok meg med på fakkeltog mot EU. Å mene noe ble sett på som positivt i oppveksten min.

Selv om Ja til EU-effektene var fine, så var det samholdet i fakkeltoget som satte seg i Anja. 

– Jeg har alltid vært engasjert i verden og det har vært viktig for meg å finne mening i det jeg holder på med. 

En dame med en plan
Med utviklingsstudier, bistandsarbeid, politikk og organisasjonsliv på CV-en fremstår Anja Bakken Riise som en dame med en plan, men hun påstår at det er tilfeldigheter som har ført henne dit hun er. Årene etter videregående gikk med til å reise verden rundt. Det var da hun skjønte at hun ville studere utviklingsstudier.

– Jeg ville forstå hvorfor noen land er så fryktelig fattige. Hvorfor har vi det så bra i Norge? Hvordan henger ting egentlig sammen? Det var spørsmål som engasjerte meg – veldig. 

Et tilbud hun ikke kunne si nei til
Til tross for samfunnsengasjement, var hun aldri partipolitisk aktiv. Det endret seg høsten 2015, da hun fikk en telefon fra Lan Marie Berg. Hun fikk spørsmål om hun ville være med å gjøre Oslo til verdens miljøhovedstad. Det var et tilbud hun ikke kunne si nei til. 

Som byrådssekretær for miljø og samferdsel befant Anja Bakken Riise seg midt i kjernen av det som kanskje er det viktigste miljøpolitiske forandringsprosjektet i Norge. Hun så på nært hold hvordan store samfunnsendringer påvirker folk – på godt og vondt.

Andre skal ikke få lov til å knekke deg
Lan Marie Berg var lenge en av Norges mest forhatte politikere – spesielt utsatt for hat og trusler på nett. Tonefallet til Anja Bakken Riise blir alvorlig – nesten dystert – for første gang.

– Å oppleve den kombinasjonen av fordommer, sexisme og rasisme som lå under alt hatet – det sjokkerte meg. Jeg trodde virkelig vi var kommet lenger som samfunn. Jeg har lært mye av Lan om viktigheten av å stå opp for det du tror på – og ikke la andre få lov til å knekke deg.

 “Jeg må tro – og jeg bruker det for alt det er verdt” 

Anja Bakken Riise

Kanskje er det derfor hun har gått inn for å bli en slags klima-influencer i sosiale medier?

– Miljøbevegelsen må breddes ut. Den skal være for alle, og vi må være noe mange kan identifisere seg med. Derfor tilbyr jeg en litt uhøytidelig og jovial versjon av meg selv i sosiale medier og forsøker å kommunisere ting enkelt, nært og forståelig.

Rom for alle
Anja Bakken Riise er midt i en bok om klimapsykologi. Hun leser om hvor viktig avsenderen av et budskap er for at mottakeren skal føle identitet og tilhørighet til saken.

– Over mange år har det blitt skapt et bilde av at man må gjøre alt rett for å være en del av miljøbevegelsen. Aller helst gå i demonstrasjonstog og lenke seg fast. All ære til dem som gjør dét, men vi må vise at det er rom for alle de som ikke lenker seg fast også.

Selv har hun nesten ikke opplevd netthat og får stadig større oppslutning, så det er mye som tyder på at strategien virker. Men hun er ikke så sikker på om den er så sunn.

Sliter med mobilabstinenser
– Jeg er på nesten hele tiden og sliter litt med abstinenser når jeg er uten mobil. Jeg merker at sosiale medier gjør det veldig lett å bli mer opptatt av hva andre synes om meg i stedet for å finne trygghet i meg selv.

– Det er ikke bra, så derfor tror jeg det er viktig å gå cold turkey innimellom. Selv har jeg det best på hytta til kjæresten min. Der har vi verken innlagt strøm, vann eller mobildekning, så der kobler jeg av med god mat, vin og bading.

Sist de dro på hytta leide Anja Bakken Riise og kjæresten el-bil for for første gang. 

– Fra et miljøperspektiv fremstår du ganske perfekt. Har du ingen svin på skogen?

– Jeg har tatt ganske store grep i livet mitt for å få ned personlige utslipp. Det største offeret er at jeg har kuttet drastisk i antall flyreiser. Jeg flyr fortsatt hjem til Tromsø, men unngår lange ferieturer. Det er et savn – ikke minst for kjæresten min. 

Hun har altså ingen trylleformel for et klimapositivt hverdagsliv. Oppskriften er kjent og handler om mindre kjøtt, færre flyturer, mindre bilkjøring, redusert energibruk og mindre og riktigere forbruk. Samtidig mener hun systemet må endres for å sørge for at utviklingen går i riktig retning.

Vasset i kjemikalier og dritt
– Jeg har vært i Bangladesh og sett hvordan arbeiderne på et garveri vasset i vann med en dyp, dyp blåfarge som de brukte for å sette farge på kuskinn. Der står altså mennesker og vasser i fargestoff, kjemikalier og dritt som de sender rett ut i naturen når de er ferdige. Sånt må vi slutte med!

Det er vanskelig å finne gode løsninger på globale problemer, men Anja Bakken Riise mener nøkkelen ligger i økonomien.  

– Vi må begynne å betale for renseanlegg og andre ting som miljøet vårt trenger. Det må bli innbakt i prisen på produktene vi kjøper, men det skjer ikke med alle billigvarene i dag.

Hun har blitt varm i trøya nå. Det går på inn- og utpust om behovet for å endre det globale handelssystemet, fornybar energi, sirkulær økonomi, lokal ressursutnyttelse, reparasjon og ombruk. Mange store spørsmål – ingen enkle svar.

– Har du noen ganger lyst til å gi opp?
Hun trekker litt på det. – Jeg kan jo føle meg litt dum noen ganger, men jeg drives av håp. Har jeg ikke trua på det jeg holder på med, klarer jeg ikke å stå i den jobben jeg gjør. Så jeg må tro – og jeg bruker det for alt det er verdt.